23-salen er Ingvar Ambjørnsen sin debutroman og ble utgitt i 1981. Denne boken baserer seg på Ambjørnsen sitt eget virke som pleiemedhjelper ved Lier sykehus i årene 1974-1976. Romanen var på mange måter Ambjørnsen sitt personlige oppgjør med overgrep han selv var vitne til. Han tematiserer hvordan den norske psykiatrien feilbehandlet og misbrukte norske pasienter fra 1945 til 1975.
Boken hvisker ut skillet mellom virkelighet og fantasi. Ambjørnsen selv jobbet ved institusjonen boken handler om, og det er sannsynlig å anta at de fiktive personene i boken er sterkt påvirket av reelle ansatte og pasienter. Ambjørnsen innrømmer allerede i forordet til boken at hendelsene han beskriver er hentet fra egen hukommelse, og er nedskrevet slik han opplevde dem de årene han jobbet ved Lier sykehus. Han påstår også at de eneste personene som fullt ut er oppdiktede er menneskene som faktisk var kritiske til holdningene på sykehuset. Sakte, men sikkert, blir hovedpersonen dratt med i systemet og tar selv del i forsømmende og nedverdigende behandling av pasientene. Man får også klare tegn på at det er alvorlige mangler i systemet og at det er oppstått et brutalt hierarki der hjelpepleierne behandler pasientene dårlig, mens pleierne selv på sin side blir behandlet enda verre av sine ledere. Det er en skittenrealistisk og brutal fortelling, og det skumle er at alt er basert på virkelighetens norske psykiatri frem til midten av 70-tallet.
Handlingen
Hovedpersonen er Andreas Wiegert, en 18 år gammel ungdom som jobber som hjelpepleier ved Lier sykehus i den psykiatriske avdelingen. Han blir innvidd i en sjokkerende virkelighet. Behandlingen av mennesker med psykiske lidelser er preget av tvang, mishandling og overgrep. Et utdrag fra boken gir et bilde av ungdommen sitt første møte med behandlingssystemet:
- Det første som møtte ham da hun låste dem inn var stanken. Menneskedritt og piss, svette og oppkast. Sigurd lå som et kadaver på innsiden av døren, blind og jævlig, med skallen full av gammel syfilis. Gamlingen var naken fra livet og ned.
Videre blir leseren innvidd i verre og verre hendelser samtidig som forholdene på sykehuset forverrer seg i samme tempo. Blant annet blir en eldre mann innlagt ved avdelingen på grunn av hans «dårlige hukommelse». Behandlerne er forferdet over at en «frisk» mann er blitt innlagt på den verste avdelingen på sykehuset, men de greier ikke å kjempe mot det inngrodde systemet. Håpet er svunnet hen for pasientene på Lier og behandlerne har gitt opp å forsøke å få pasientene ut i samfunnet igjen. De gjør kun det mest nødvendige, skifter laken på sengene, deler ut nye klær, bader pasientene og hjelper dem til toalettet i ny og ne. Men aller oftest blir pasientene lagt i stramme belter og etterlatt på rommene sine. Denne praksisen utvikler seg etterhvert til å fremstå som en ren maktdemonstrasjon hvor den minste overtredelse eller humørsvingning fører til at pasienten blir lagt i belter.
Tematikk
Dette er en roman som ikke bare handler om psykiatrien og dets system, men også om menneskeverd i seg selv. Likevel kommer det tydelig frem i boken at menneskene som jobbet på Lier sykehus var maktesløse mot rutinene og klokkeslagene. Ambjørnsen viser hvordan menneskeverdet blir begravet i lojaliteten til et mangelfullt system. Det er gjennomgående i boken at sykehusets psykiatriske avdeling har problemer med lav bemanning og at arbeidsforholdene til de få ansatte er svært krevende, spesielt i kombinasjon med udyktige ledere. Det er blitt påstått at boken er blitt skrevet for å forsøke å gi pasientene, som Ambjørnsen selv var med på å behandle, litt rettferdighet og oppreisning. Fordi han mente at om det skulle kunne gjøres noe med systemet så måtte man være klar over forholdene som rådet.